De siste årene har et gjentagende tema i vann og avløp vært det beryktede etterslepet i vedlikehold. Det finnes mange rapporter,  studier eller analyser som detaljerer dette og som ramser opp store tall i sammenhengen. Disse retter seg mot konkrete behov for oppgradering, utskifting og nye behov i en bransje som allerede er skjært til beinet når det gjelder ressurser satt opp mot ansvarsoppgaver. Når man nevner dette tallet i størrelsesorden 300 MRD

er erfaringen at det langt ifra gir konstruktivitet- heller lammelser – hos mottaker. En følelse av motløshet? Om man skal svelge en kamel blir man rådet til å svelge denne med hårene, men hvordan angriper man et tall i denne størrelsesordenen?

Når det er sagt; er nasjonale tall et relevant scenaria å regne på. Hvorfor skal man legge sammen etterslepet i vedlikehold for alle kommuner i Norge?

Hver kommune er sin egen satellitt, med stedegne utfordringer, økonomi og sammenhenger, hvor alle er ansvarlig for seg selv og sitt. Disse ansatte sitter med detaljkunnskap om sin egen infrastruktur, sine renseanlegg og drikkevannskilder.

Når man i sammenhengen regner med samlede, nasjonale tall, kan dette gi en indikasjon på at det finnes noen å henvende seg til på toppen av denne pyramiden. At det er noen med et overordnet ansvar, som ved tilstrekkelig informasjon, kan styre skuta og lede troppene mot en løsning. Dette er feil! Det finnes ingen i Norge med det overordnede ansvaret- verken departement eller ministerpost. Det er etter opptelling 11 (?) forskjellige departementer med ansvarsoppgaver inn mot vann og avløp, og underordnede tematikker, og bransjen reflekterer denne fragmenteringen. Det finnes et mylder av foreninger, initiativer og konstellasjoner som alle jobber med hver sine områder og i noen grad, på sin egen tue.